FAKTA: Navn: Thomas A. Gusdal Alder: 35 (men livserfaringen til en 70åring!) Sivilstand: Samboer/forlovet, sønn 6 år (heltidspappa på deltid) Bosted: Austad, Drammen Yrke: Produkt- og fagansvarlig EasyLife Norge, Administrativ leder for EasyLife-programmet, Daglig Leder EasyLife Asker & Bærum, Kursholder EasyLife Asker & Bærum Bakgrunn: Thomas Gusdal er en av de såkalte ”superslankerne”. Han gikk fra syklig overvektig til en mer normal vekt og et aktivt og sunt liv iløpet av tre år. Etter det begynte han å holde kurs ved Drammen EasyLife Senter for å hjelpe andre overvektige med å legge om livsstilen og ta kontroll over sitt eget liv. Paralellt med dette tok han en Bachelor i Ernæring. Nå jobber han som produkt- og fagansvarlig i tillegg til å ha opplæringsansvaret for nye instruktører hos EasyLife Norge i tillegg til å starte en egen avdeling av EasyLife i Asker & Bærum. Her kan du lese om hans reise.
172 kilos dødsangst!
Fortell litt om din historie.
Jeg må nesten advare med engang. Å gi et så åpent spørsmål til meg betyr at du kan bli sittende å høre på/notere i noen timer.. men jeg skal prøve å beherske meg selv. Historien min begynte vel i barndommen. Jeg flyttet til Bærum som femåring, etter at foreldrene mine skilte seg. Har vokst opp i Bærum og når noen spør hvor jeg er fra så sier jeg som oftest Bærum/Stabekk selv om jeg strengttalt er fra Stavanger. Jeg har vært overvektig så lenge jeg kan huske, men når jeg ser bilder av meg selv så ser jeg at det er rundt tiårsalderen at ting virkelig kom ut av kontroll. Jeg har, som så mange andre som har vært overvektig store deler av livet, opplevd min del av mobbing/hets. Det var stortsett eldre barn og ble ille når jeg gikk i fjerde eller femte klasse. Den verste perioden var på ungdomskolen. Jeg fikk en slags ny start på videregående da jeg begynte på en skole et stykke vekk fra Stabekk-området. Jeg skal ikke si at det ikke var mobbing der også, men i mye mindre grad (hvertfall til ansiktet mitt. Baksnakking var det en del av).
Hvordan påvirket mobbingen deg?
Følelsene inni meg hopet seg opp, og jeg hadde mange vanskelige perioder med vanskelige tanker opp gjennom livet. Tankene holdt jeg for meg selv og de bygget seg opp såpass mye at jeg etterhvert lot det gå utover andre. Først ble jeg en mobber selv, etterhvert var det mer vilkårlig aggresjon. Jeg husker spesielt en gutt, for han ble bestevennen min etter jeg mobbet han èn gang for etternavnet hans. Jeg gjorde et relativt uskyldig etternavn om til noe vulgært uten å utdype noe mer. Han, i motsetning til meg, sa ifra til sin mor. Det endte med at moren hans ringte til min mor og fortalte hva som hadde skjedd. Mamma ga meg telefonen og jeg måtte si unnskyld til han. Det gikk jo fint og smertefritt tenkte jeg. Helt til jeg la på røret og snudde meg mot mamma. Du kan si hun er litt sånn fru Justitia. Opptatt av at man skal oppføre seg ordentlig. Hun avtalte med mammaen til han jeg mobbet at vi skulle møtes og leke sammen/finne på ting. Det er jeg glad for. Vi ble veldig gode venner, han var vel egentlig en av mine beste venner gjennom barne- og ungdomsskolen. På videregående begynte jeg mitt ”nye” liv og det var mye festing og drikking. Det var nok et utløp for mye følelser som var lagt under lås og slå. Jeg følte meg mye ensom selv om jeg nesten sammenhengende hadde mennesker rundt meg, og fra tid til annen hadde kjærester. Etter hvert flyttet jeg hjemmefra og festingen ble enda verre. På ett punkt drakk jeg seks ganger i uken og jeg drakk MYE. Jeg levde nok i fornektelse og druknet alle de vonde følelsene. Jeg hadde en elendig livsstil og utsiktene så vel heller ikke så lyse ut. I løpet av videregående la jeg nok på meg 25 kilo.
Hvordan har du kommet deg dit du er nå? Det virker jo ganske usannsynlig for å være ærlig?
På videregående var jeg på villspor og det fortsatt i mange år etter. Dårlige valg uansett hva det måtte gjelder, førte til at jeg personlig tvilte på at jeg kom til å bli 30 år. Da jeg var 26 år kom vendepunktet. Jeg våknet en dag og var lei av å være så tung. Jeg ville ha en gastric bypass operasjon (red: slankeoperasjon). Jeg bestilte time hos fastlegen min i Sandvika og møtte opp fast bestemt. Jeg hadde planlagt alle grunnen til at jeg skulle få denne operasjonen og alle forsøk legen evt måtte komme med for å overtale meg til noe annet skulle ”knuses”. Da jeg kom inn og han spurte hva han kunne hjelpe meg med i dag, så sa jeg at jeg ønsker gastric bypass. Han spurte hvorfor og jeg, forberedt som jeg var, sa at jeg hadde prøvd ALT. Jeg var i ferd med å begynne å ramse opp da han avbrøt meg og sa: ”Det må vi kunne få til. Jeg skal skrive en søknad til Helse Sør-Øst”. Jeg husker følelsen jeg satt med. Jeg var lettet. Dette gikk mye enklere enn fryktet! ENDELIG skulle jeg bli “lett og lykkelig”. Mens jeg satt og ventet så måtte han fylle inn høyden min og vekt. Høyden var jo enkelt og jeg sa jeg trodde jeg veide ca. 140-145 kilo. Han måtte ha et nøyaktig tall så jeg måtte veie meg. Jeg gruet meg litt, men var jo klar til å gjøre hva som helst for å få den operasjonen.
Dødlig overvekt
– Jeg går på vekten hans, leser «ERR», og tenkte phu, den er ødelagt. Slapp å veie meg! Fastlegen stiger opp på vekten, og får beskjed om at han veier 86,4 kilo. Legen henter enda en vekt, og balanserende på disse to får jeg vite at jeg veier 171,9 kilo. Jeg er i sjokk. Legen sier ikke noe, går og setter seg. Tar frem en slags skive med noen tall på, og spør hvor høy jeg var. Når jeg forteller han høyden min kommer det et ”hmmm, 48,4 i BMI, det er fedme grad 3, dødlig overvekt det”. Det blir stille i det som føles en evighet, men var kanskje 15 sekunder. Så fortsetter legen med ”Jeg skal sende søknaden for deg Herr Gusdal, så hører du fra Aker sykehus videre”. Var det alt?, spurte jeg legen. ”Ja, ha en fin dag Herr Gusdal”. Jeg gikk inn på dette kontoret som en relativt ung mann på 140-145 kilo og gikk ut som en gammel mann på over 170 kilo som skulle dø snart. HERR Gusdal, tenkte jeg. Legen må jo mistenke at jeg ikke har lenge igjen når han kaller meg HERR Gusdal. Som enhver grepet av panikk og frykt for sin egen død så kjøpte jeg sunne produkter i butikken på vei hjem og bestemte meg for å OVERLEVE. Jeg kjøpte fullkornsprodukter, magre pålegg, grønnsaker og bremykt. Jeg begynte å røre på meg. Jeg gikk fra å være han som kjørte på trappen for å komme nærmest mulig inngangsdøren, til å gå turer. Min første gåtur var pinlig nok bare 3-400 meter lang, men jeg ble svett og sliten, jeg følte meg bedre etter turen enn før, og jeg var i gang. Dette var i 2008 og fra midten av 2008 og til slutten av 2008 gikk jeg ned ca. 30 kilo. Da jeg plutselig var involvert i to bilulykker med knappe tre måneders mellomrom kom motgangen snikende for første gang. Jeg var på vei hjem fra kiropraktor med ”friskemelding” etter en ulykke hvor en brøt vikeplikten da jeg blir påkjørt bakfra av en som ikke så at vi andre sto stille i kø. Dermed var det nye måneder med smerter og opptrening av nakke/rygg. Jeg var nære på gi opp, jeg hadde gått noen kilo opp og kroppen var ikke på lag med hode. Jeg hadde ikke hørt noe fra Aker sykehus som skulle gi meg operasjonen heller. Jeg ringte fastlegen, litt forbannet, og lurte på hva som skjedde. Han trodde alt var i orden, men skulle sjekke opp. Det viste seg at Helse Sør-Øst hadde ”glemt” meg og jeg fikk en fast-track gjennom systemet og allerede i slutten av januar 2009 var jeg på Aker sykehus på pre-operativt kurs. (Dette er et obligatorisk 10-ukers kurs som alle som skal ha en gastric bypass operasjon må igjennom.) 9 ½ uke igjennom kurset så dro en overlege ved Aker meg til sides og spurte om jeg virkelig hadde gått ned 30 kilo på egenhånd. Jeg bekreftet dette, hvorpå han foreslo et bedre alternativ for meg en noe så drastisk som en operasjon hvor de faktisk fjerner store deler av et fungerende organ. Jeg var fortsatt rimelig sur over å bli glemt så jeg sa vel egentlig at jeg ikke var interessert. Jeg hadde fått operasjonstid i oktober 2009 og var ikke villig til å gi fra meg den plassen for noe jeg ”visste” ikke kom til å funke. Denne legen ga meg da mitt livs tilbud. Jeg kunne prøve det han skulle foreslå og hvis jeg ikke var overbevist innen august så hadde jeg fortsatt operasjonstiden min i oktober. Noe motvillig gikk jeg med på dette. Opplegget han snakket om var i regi av Helse Sør-Øst oppe på Helgelandsmoen på Hønefoss. Jeg var der i 14 uker våren/sommeren 2009 og gikk ned de kiloene jeg hadde gått opp i tillegg til å gå ned ytterlige 30 kilo.
Dette høres ut som et opplegg alle som vurderer en slankeoperasjon burde få?
Det var et ganske omfattende opplegg. Vi bodde praktisk talt der oppe i tre måneder. Fikk beskjed når vi skulle spise, hva vi skulle spise, når vi skulle trene og hva vi skulle trene. Vi var vel 60 stk som startet samtidig, mange falt av underveis og de som kun gjorde et minimum fikk ikke like gode resultater som det jeg og mange andre fikk. Vi var en gjeng som ga litt ekstra, syklet lange turer på kvelden etter harde treningsdager. Jeg er enig i at alle burde få et tilbud om noe litt mer omfattende som et alternativ til en gastric bypass operasjon, men realiteten er at man må være klar selv. Du må være klar både mentalt og fysisk til å begi deg ut på den enorme oppgaven det er å endre livsstil. Uten å være helt sikker så er jeg vel den eneste av de 60 som startet der opp som klarte å holde vekten i lengden. Det er jo sånn at alt fungerer så lenge du følger opplegget, men jeg var veldig heldig som hadde flotte folk rundt meg, både hjemme og der oppe. Dette ga meg det nødvendige drivet til å holde ut og jobbe med meg selv. Både de ansatte og de andre deltakerne var flinke til å støtte hverandre. I løpet av oppholdet snakket vi med psykolog og vi fikk opplæring innen kosthold og trening i tillegg til det litt mer mellommenneskelige, nemlig å bli hørt på når man opplever motgang. Det er sammensetningen av alle disse faktorene som gjør at man lykkes. Du kan ikke bare trene eller bare spise sunt. Du kan ikke ”tenke deg slank” heller. Du MÅ jobbe mentalt, du MÅ jobbe med kosthold og du MÅ være aktiv og trene i strukturerte former. Jeg ble virkelig bitt av basillen og trente minst 12 timer i uka og gjerne 18-20 timer. Jeg ble veldig flink til å være egoistisk (noen mener jeg var for flink til det fra før også). Man MÅ være litt egoist for å lykkes med noe så drastisk som å endre livsstil. Det er så utrolig mange ting som skal endres, om du samtidig skal være redd for å tråkke noen andre på tærne eller føle at du ikke gir omgivelsene det de har ”krav” på så tror jeg ikke man vil lykkes. Etter oppholdet mitt hadde jeg sett lyset, jeg skulle begynne å hjelpe andre med det samme som jeg selv hadde vært igjennom. Jeg begynte å søke på jobber, men alle krevde minimum Bachelor i Ernæring om det virket aktuelt. Så kom jeg over en annonse i Budstikka om en stilling som kursholder innen livsstilsendring for et firma som het Drammen EasyLife Senter. Jeg ringte på annonsen og snakket med en dame som het Lise. Hun fortalte meg at stillingen var dessverre besatt. Full av selvtillit (og meg selv) så sa jeg at om hun ikke i det minste ga meg et intervju så ville de gå glipp av sin beste ansatt noen sinne. Det fungerte og jeg fikk intervjuet mitt. Jeg møtte Lise og daværende daglig leder Johanne. Å kunne fortelle at jeg hadde gått ned 60 kilo, hadde meldt meg på deltid bachelor i ernæring og virkelig ville hjelpe andre til å gjøre det jeg hadde gjort var nok til at de ga meg sjansen. Januar 2010 hadde jeg mitt første kurs, som en deltidsstilling. I mars 2010 hadde jeg heltidsstilling ved Drammen EasyLife Senter. Hadde 3 kurs gående, 2 planlagt og gruppetimer i tillegg. Etter hvert som jeg ble husvarm så fikk jeg stillingen gruppetimeansvarlig og ble en ”brukspotet” på huset. Jeg gjorde egentlig alle oppgaver som trengtes. De som kjenner meg, vet at jeg har en høy selvtillit og mener jeg kan alt og klarer alt (sånn har jeg vært så lenge jeg kan huske for øvrig). På slutten av 2016 var bachelorgraden i boks, jeg hadde hatt over 40 kurs innen livsstilsendring for EasyLife og ble tilbudt jobben som produkt- og fagansvarlig ved hovedfirmaet EasyLife Norge. Gjennom 2017 så har jeg jobbet delvis for EasyLife Norge og delvis for Drammen EasyLife, i løpet av karrieren har jeg har hatt 47 kurs, godt over 700 deltagere på kurs og holdt noen hundre timer med gruppetrening. I tillegg har jeg lært opp over 20 nye instruktører de siste to årene.
Hva har vært det viktigste for at du har lykkes?
Det viktigste har nok vært støttespillerne mine. Jeg har hatt mennesker rundt meg som virkelig har heiet på meg og gitt meg inspirasjon. Nå om dagen kjenner jeg at samboeren og sønnen min er de viktigste støttespillerene mine. Samboeren min møtte jeg faktisk på kurs. Hun begynte hos meg i 2011 og vi hadde god kjemi. Vi ble raskt treningskompiser som dro den andre på tunge dager. Nå, nesten 7 år senere er vi forlovet, starter eget senter sammen og planlegger pensjonisttilværelsen sammen.
Du har utrettet mye de siste syv årene. Hva er neste?
Nå er fokuset på å fortsette å jobbe for å utvikle EasyLife sentralt gjennom jobben i EasyLife Norge samtidig som jeg skal gjøre en hederlig innsats for å hjelpe Asker og Bærums innbyggere med å få ned fedmen. I 1980 var 44% av nordmenn overvektige, i 2010 var dette tallet 53%. 10% av landet lider av det som defineres som fedme.
Hvilke tips har du til de som ønsker å legge om livsstilen?
Nå kan jeg ikke dele bort alle tipsene mine her, men jeg kan si så mye som at det er helt klart lettest å få til med et støtteapparat og kunnskap om de områdene som må endres. Begynn med små endringer du kan leve med, altså som kan bli varige endringer. Ikke hiv deg på en ”kur” fordi naboen gikk ned 10 kilo de første to ukene. Vær litt skeptisk, still spørsmål og ikke minst, vær ærlig med deg selv! Er du virkelig på et punkt i livet ditt hvor du kan vie tid og energi til dette?